Artikkelen analyserer fire prekener som hendelse, og dermed også som en bestemt måte å fortolke virkeligheten på. Prekenene ble holdt i menigheter som opplever økt deltagelse på gudstjenesten i perioden 2013–17; tre av dem hadde også et eksplisitt mål om vekst. I tillegg til videoopptak av prekenene har jeg studert gruppeintervjuer med frivillige og ansatte medarbeidere. To retninger i aktuell prekenteori fokuserer henholdsvis på tilhørernes perspektiv (ny-homiletikken) og på budskapet, sistnevnte med vekt på forholdet mellom preken og ekklesiologi. Ved å analysere prekenen som hendelse søkte jeg å holde de to perspektivene kritisk opp mot hverandre. Jeg ville undersøke om vekstambisjonen også påvirker prekenens innhold og form. Problemstillingen er systematisk-teologisk, idet jeg undersøker hvilken implisitt teologi og ekklesiologi, men også hvilke politiske og ideologiske aspekter ved menigheten som der kommer til uttrykk. Et interessant funn i denne studien er at prekenen som hendelse kaster nytt lys over menighetenes selvforståelse, gudsbilde og implisitte teologi. Der menigheten har en målsetning om å øke deltagelsen ved å være inkluderende, åpen og imøtekommende, ser ny-homiletikken også ut til å fungere som ideologi: Evangeliet forenkles til spissformuleringer som «Gud er kjærlighet», «Gud er omsorg» eller «amor fati». I den eneste menigheten som ikke har et slikt mål om vekst, fremstår homilien derimot som brutt evangelium, da den avdekker et rom for svakhet, fortvilelse og mørke i menighetens liv, men også gir rom for et opplevd fellesskap i troen, håpet og tilliten til Guds løfter. Avslutningsvis utvider jeg perspektivet ved kritisk å spørre om funnet også kan kaste lys over virkemidlene (liturgireform, reklame, hyrdebrev) som kirken de siste ti årene har tatt i bruk for å snu tendensen til at færre lar sine barn bli døpt: Hvordan forandres kirken – ideologisk, liturgisk og teologisk?
